PK er overdrevet emosjonell sent på natten.

Da jeg var barn, omhandlet historiene drager, monstre, halve kongerike og prinsessa.. om man skulle være nøye med det.
I det siste kan det virke som om de første har blitt borte. Eller nei.. ikke borte, men erstattet av ”Prinsessene”.

Naiv og romantisk som jeg er så er det virkelig det jeg tenker på dem som. ”Prinsessene”. De snakker blomsterenger og fjerter regnbuer. De er romantiske, og det alle egentlig vill ha er en stor, god trygg person som kan være der for dem.

Vell, det er der romantikken og naiviteten kommer inn. Det viser seg at stor god og ”romantisk anlagt” er perfekt for ”vennesonen”. Man har helt ufrivillig blitt tannløs og i beste fall ”den store homo vennen”. Flørtingen blir ”støtte for å komme meg igjennom hverdagen”. Ikke på en komplementær måte, menn nok en gang i et naivt tema av tannløshet.

Og! For å hjelpe på så klarer jeg allikevel å dumme meg ut nok ganger med enheter som ikke betyr en dritt. Make Sex not Love. Its easier.

Nei. Jeg tror jeg bare gir meg ende over og får meg hund. Det ultimate beviset på at man har gitt opp å finne kjærlighet blant sin egen rase.

ARGH!

Nei! Nå må det gi seg! Dette er for dumt og sikkert pinlig for alle parter. Jeg skrur det av nå. Slapp av, ingen mer idiotkommentarer og morbid retarderte handlinger. NÅ er det slutt!

Overload

Jeg tror jeg har fått en liten overload I det siste.
For mye ting har fått alt rundt meg til å koke ganske heftig. Denne sykdoms økta her som nå har vart 5 dager kan være delvis på grunn av en ren overbelastning for de små grå.
Jeg snakker da ikke bare om skole, selv om skolen og presset rundt midterms og essays nok må ta sin gode del av skylden. Det er nok også snakk om emosjonelt stress, både av alle de nye folka rundt meg, alle de nye inntrykkene, en helt ny livsstil (igjen) og en mengde småting som jeg holder helt for meg selv. Jeg innser at det finnes mer enn bare 1 PK, og mens den eventyrlystne, den sosiale og den som ønsker utfordringer har fått så det svir, så har vane PK og tenke PK fått sine verdener snudd opp ned.
Jeg håper nå forkjølelsen gir seg snart, og hjernen får tilbake litt av energien den sårt trenger. Det er lesing som må gjøres, trening som bør gjøres, og sosialisering som helt sikkert trengs.

Jeg får dra fram skrutrekkeren og se om jeg kan stramme de løse skruene snart. Det kan virke som det trengs.

Midterm resultater

Mye bedre enn fryktet.
11/15

Den nå obligatoriske mandag posten.

Sykdommen jeg nok pådro meg på Oktoberfest ser ut til å forlate meg sakte… ueeendelig sakte. Irritert hals irriterer meg hver gang jeg forsøker å legge meg ned for å sove, og gjør at det generelle humøret blir lett farget av mangel på søvn. Når det er sagt er jeg ellers i god form, og satser hardt på å ignorere denne svakheten til den enten kjører Knock Out på meg, eller den forsvinner i frykt.
Helgen var i et ord bra. Lørdag var jeg så heldig å få besøk av McKenzie, Liv, Linn, Anastasya, Elena og Sindre på et lite Vorspiel. Det begynte med ”VOGONS” Hitchikers Guide to the Galaxy med en lett sliten men sjarmerende Linn, og endte med Eddie Izzards tanker rundt Flagg, Kongelige familier og Engelske filmer med et samlet smilende (og i visse tilfeller hikstende av latter) selskap.
Kvelden endte rundt tolv, da folk gikk enten hvert til sitt eller på fest. Personlig ble det seng… og det ville og gale studentlivet er virkelig i gang.
Søndag ble tilbrakt med familiesamling hos Onkel. Møtte hans meget sjarmerende samboer Torbjørn, samt en mengde firbente koseklumper. En tur til Bærums Verk dro litt i enkelte interørtråder jeg ikke viste eksisterte. Jeg fikk en underlig lyst tilt å forkaste hele innredningen i leiligheten, ta opp forbrukslån på et par hundre tusen og begynne på nytt med en mer kunstnerisk innfallsvinkel. Til sist ble jeg dog overbevist om at en Moca med ekte sjokolade fra den lille sjokoladefabrikken var minst like bra.
Middagen bestod av stekt ørret, gullerøtter, poteter og hjemmelaget flatbrød. En særdeles bra dag.
Idiotnykkene er der enda. Noen ganger virker det mer konstruktivt å sjonglere med kniver enn å forsøke å forstå seg på seg selv, eller det motsatte kjønn. Dog ikke like morsomt, det skal sies.

Så
Jeg ble syk
Kall det straffen til de mange menneskene som møtte min vrede i helgen. Tre dager strak. Taket mitt har ikke lenger noen hemmeligheter for meg. I dag er jeg på skolen, som seg hør og bør. Bør jeg være her?
Helt sikkert ikke. Tough Luck.

Nok en gang mandag morgen

Jeg innser at mine Blogg-oppdateringer sammenaller farlig med min tid på jobb. Det får så gå, og jeg skylder på faktum at jeg akkurat har hatt helg, ikke at jeg er elendig til å oppdatere ellers.

Helgen min i tall:
9.5
11
2600
320
27
2
1
8
0
Jobbet på Oktoberfest. Har ikke stort behov for mer tyske drikkeviser eller fugledansen (ARGH). Jobbet ni og en halv time på fredag, og elleve timer på Lørdag. Det var ca 2600 mennesker på besøk hver dag, og lørdag toppet det seg med at vi bortviste en rimelig høy prosentandel oksygen tyver. (vi snakker nok over 10).
Jeg vet personlig at jeg viste vegen til ca 27 stykker som ikke var helt sikre på hvor de burde være. Det ble stilt spørsmålstegn ved min intellektuelle kapasitet ved flere anledninger, men spesielt en står klart for meg ”Du er en idiot. Du har ingen utdannelse og må jobbe som vakt! Jeg har utdannelse, og skal bli noe! (hvorpå jeg spurte hva vedkommende gjorde) Jeg går andre året på kunst historie!” Jeg klarte for øvrig å la være å le under hele opptrinnet.
Jeg ble også kalt ”en fasist med et markeringsbehov” truet med juling og forsøkt klint med i løpet av kvelden. Dog ikke samtidig, eller med samme person.
Alt i alt har jeg nok hatt 8 timers søvn siden jeg våknet klar for skoledag på Fredag, og kan med stolthet og frustrasjon si at ingen tid har blitt kastet bort på grubling om fremtid, fortid eller nåtid i løpet av helgen. Det vil da også tilsi at ingen av mine lokale verdensproblemer har løst seg.

Og nå er uka her igjen. Nå må vill festing vike for harde studier. Forberedelser på eksamen som utvilsomt er på vei.

Monday bloody monday.

Mandagen kom og gikk. Spennende.

Livet er alt for fult for tiden. Jeg er den jeg er som et produkt av for mye tid og et alt for aktivt hode. Hodet er fremdeles aktivt, men tiden er borte, med det resultat at behovet for kjøleelementer for topplokket er ufravikelig.  Samtidig har returen til studier gjort at den munndane hverdagen er byttet ut med konstant inntrykksbombardement. Drømmene mine fremkommer nå som bilder som har blitt kjørt igjennom Salvador Dali en tre fire ganger.

Den ene delen av meg ønsker å slippe taket. Omfavne kaos og dykke dypt i alt som skjer. Den andre har lyst til å fjerne seg helt fra samfunnet, for så å nok en gang betrakte det med kikkert fra sikker avstand. Sveve rundt i varmluftsballongen min og utrette store filosofiske floskeler om folk og fe, for så å fremstå svært visfor de små menneskene som faktisk får se meg… Og en dag håpe jeg møter et annet menneske i sin egen ballong, som også føler normalitet er noe man lærer, ikke noe mann er født med.

Inntil videre lar jeg meg flyte med. Ingen kraftanstrengelser verken for svømming eller sveving, med det håp at verden plutselig en dag åpenbarer seg som logisk og forståelig.

Så får heller Salvador lære meg om Surrealisme mens jeg sover.

Mandag

Mandagen kom, og jeg er et år eldre.
Mandagen kom helt uten spetakkel, og nok en gang sitter jeg på jobb. Helgen har hvert rolig, studiøs og til tider direkte kjedelig. Man blir vant til et vist tempo, og når man plutselig har kommet over kneika og ser på uker med “bare” vanlig lesing kan man nesten få litt noia.
Uansett: Bursdagen ble tilbrakt med får i kål samt visning av Roadhouse (Patrick Swayzee) som ineholder fantastiske quotes av typen: “Pain dont hurt” og “Nobody wins a fight”. Min tante hadde helt glemt at det var bursdagen min, og jeg unnlot på overlevelsesgrunnlag å fortelle det. Jeg har følelsen av at Mor ville skrevet meg ut av samtlige testamenter om jeg skulle finne på slikt.

Nei, bæk tu vørk. I morgen er det atter skoletid.

Beklager

Hei
Jeg har vist fått det for meg at du er veldig søt. Jeg innser at det gjør at jeg sier utrolig mye dumt, gjør ting jeg etterpå ikke godt kan forklare, og som på ingen måte setter meg i et godt lys. Jeg er for feig og tiden er for full av andre ting til at jeg tør eller orker å fortelle deg det, så jeg tror bare jeg går og gjemmer meg borte i kroken her til det går over.

På forhånd unskylder jeg det.