Nok en gang mandag morgen

Jeg innser at mine Blogg-oppdateringer sammenaller farlig med min tid på jobb. Det får så gå, og jeg skylder på faktum at jeg akkurat har hatt helg, ikke at jeg er elendig til å oppdatere ellers.

Helgen min i tall:
9.5
11
2600
320
27
2
1
8
0
Jobbet på Oktoberfest. Har ikke stort behov for mer tyske drikkeviser eller fugledansen (ARGH). Jobbet ni og en halv time på fredag, og elleve timer på Lørdag. Det var ca 2600 mennesker på besøk hver dag, og lørdag toppet det seg med at vi bortviste en rimelig høy prosentandel oksygen tyver. (vi snakker nok over 10).
Jeg vet personlig at jeg viste vegen til ca 27 stykker som ikke var helt sikre på hvor de burde være. Det ble stilt spørsmålstegn ved min intellektuelle kapasitet ved flere anledninger, men spesielt en står klart for meg ”Du er en idiot. Du har ingen utdannelse og må jobbe som vakt! Jeg har utdannelse, og skal bli noe! (hvorpå jeg spurte hva vedkommende gjorde) Jeg går andre året på kunst historie!” Jeg klarte for øvrig å la være å le under hele opptrinnet.
Jeg ble også kalt ”en fasist med et markeringsbehov” truet med juling og forsøkt klint med i løpet av kvelden. Dog ikke samtidig, eller med samme person.
Alt i alt har jeg nok hatt 8 timers søvn siden jeg våknet klar for skoledag på Fredag, og kan med stolthet og frustrasjon si at ingen tid har blitt kastet bort på grubling om fremtid, fortid eller nåtid i løpet av helgen. Det vil da også tilsi at ingen av mine lokale verdensproblemer har løst seg.

Og nå er uka her igjen. Nå må vill festing vike for harde studier. Forberedelser på eksamen som utvilsomt er på vei.

Monday bloody monday.

Mandagen kom og gikk. Spennende.

Livet er alt for fult for tiden. Jeg er den jeg er som et produkt av for mye tid og et alt for aktivt hode. Hodet er fremdeles aktivt, men tiden er borte, med det resultat at behovet for kjøleelementer for topplokket er ufravikelig.  Samtidig har returen til studier gjort at den munndane hverdagen er byttet ut med konstant inntrykksbombardement. Drømmene mine fremkommer nå som bilder som har blitt kjørt igjennom Salvador Dali en tre fire ganger.

Den ene delen av meg ønsker å slippe taket. Omfavne kaos og dykke dypt i alt som skjer. Den andre har lyst til å fjerne seg helt fra samfunnet, for så å nok en gang betrakte det med kikkert fra sikker avstand. Sveve rundt i varmluftsballongen min og utrette store filosofiske floskeler om folk og fe, for så å fremstå svært visfor de små menneskene som faktisk får se meg… Og en dag håpe jeg møter et annet menneske i sin egen ballong, som også føler normalitet er noe man lærer, ikke noe mann er født med.

Inntil videre lar jeg meg flyte med. Ingen kraftanstrengelser verken for svømming eller sveving, med det håp at verden plutselig en dag åpenbarer seg som logisk og forståelig.

Så får heller Salvador lære meg om Surrealisme mens jeg sover.

Mandag

Mandagen kom, og jeg er et år eldre.
Mandagen kom helt uten spetakkel, og nok en gang sitter jeg på jobb. Helgen har hvert rolig, studiøs og til tider direkte kjedelig. Man blir vant til et vist tempo, og når man plutselig har kommet over kneika og ser på uker med “bare” vanlig lesing kan man nesten få litt noia.
Uansett: Bursdagen ble tilbrakt med får i kål samt visning av Roadhouse (Patrick Swayzee) som ineholder fantastiske quotes av typen: “Pain dont hurt” og “Nobody wins a fight”. Min tante hadde helt glemt at det var bursdagen min, og jeg unnlot på overlevelsesgrunnlag å fortelle det. Jeg har følelsen av at Mor ville skrevet meg ut av samtlige testamenter om jeg skulle finne på slikt.

Nei, bæk tu vørk. I morgen er det atter skoletid.

Beklager

Hei
Jeg har vist fått det for meg at du er veldig søt. Jeg innser at det gjør at jeg sier utrolig mye dumt, gjør ting jeg etterpå ikke godt kan forklare, og som på ingen måte setter meg i et godt lys. Jeg er for feig og tiden er for full av andre ting til at jeg tør eller orker å fortelle deg det, så jeg tror bare jeg går og gjemmer meg borte i kroken her til det går over.

På forhånd unskylder jeg det.

Hvorfor jeg stemmer blått

Å stemme blått i et samfunn dominert av rødt.
Jeg stemmer borgerlig. Jeg stemmer blått. Jeg stemmer for en helhetlig statlig politikk, og en økonomi som er holdbar. Jeg har ikke enkle løsninger til problemene, verken av typen ”Åpne Oljefondet” eller ”Med et pennestrøk fjerne fattigdom”. Jeg stemmer ikke FRP, jeg er ikke selvstendig næringsdrivende og jeg har høyere utdannelse. Og jeg har blitt kalt ond av mennesker som ikke kjenner meg, og tydeligvis ikke kjenner mine grunner for valget jeg ønsker å ta.

Jeg har tiltro til mennesker. Det er der jeg begår min første feil. Jeg ønsker å være med på å skape verdier for samfunnet, og tror på rettferdig betaling for dette. Det er min andre feil.

Jeg er en borgerlig velger i en rød verden. De rødes retorikk om hvordan kapitalistens hunder jager ned de fattige og små, skviser dem for hver krone de har, for så å la dem ligge og blø forfølger meg over alt hvor jeg identifiserer min tilhørighet. Til ethvert argument jeg kommer med om verdiskapning for å kunne fordele verdier, er det ti andre som tar for seg tapende grupper i samfunnet, og hvor stakkarslig disse ville få det under en regjering bestående av blå krefter.

Men hva ønsker så en blå velger?
Jeg ønsker at folk skal få muligheten til å utfolde seg i næringslivet. Jeg ønsker at folk skal ha muligheten til å gjøre noe de liker på en lønnsom måte, skape verdier for samfunnet og mennesker rundt seg, samt at folk skal få muligheten til å satse og å vinne.

Jeg ønsker en annen fremtid for mine barn enn den en stadig større avhengighet av oljepengene skaper.

I Norge i dag er det kun primærnæring med fotfeste i ressurser som ikke lett kan gjenskapes av andre som vi kan konkurrere på. Vi er gode på Olje, og vi tjener fett på Olje. De røde kan godt slå seg på brystet med at vi maks bruker 4.6% av Oljeinntektene hvert år, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Staten får enorme inntekter fra Oljeindustrien via skatter og avgifter, både på firmaet, de ansatte og alle servicefirmaer som jobber opp mot oljeindustrien.

Vi er faktisk så gode, at vi har en kjempeindustri bundet opp mot dette sorte gullet som ikke direkte jobber med oljeleting og utvinning, men med teknologi for å forbedre slike prosesser i andre land. En industri som er like avhengig av Norsk oljeutvinning som selve Oljeindustrien, og som vil forsvinne like fort som den når det blir tomt for Olje, eller man klarer å utvikle et godt alternativ.

Hva har man da igjen? Lakseeksport og vannkraft? Den ene er et rimelig fluktuerende og minimalt marked for et land å leve av, og den andre forbruker vi ved å selge dyrt det ene halvåret, og kjøpe billig det neste.

Jeg ønsker mer satsing og tilretteleggelse på nystartinger av bedrifter. Mer hjelp fra Innovasjon Norge til de som ønsker å skape nisjeprodukter, og nytenke gamle konsepter. Jeg ønsker en hardere linje mot selskap som overlever purt på statens regning, og et krav om at man må endre foretningsmodellen for å følge tiden. Noen ganger vill bedrifter gå under når produktet deres blir foreldet, eller de mister sitt konkurransemessige fortrinn. Jeg ønsker muligheten til da å starte noe nytt, tenke annerledes og skape nye dimensjoner innenfor produksjon eller handel der Nordmenn kan gjøre det godt.

Flere selverklært røde eksperter har vist til ILO målingene som har kåret Nordmenn til det folket i Europa som er mest produktive. Selvfølgelig er vi det. Vi har så mange skatter og avgifter på arbeidsgivere at enhver som ikke kan yte optimalt på arbeidsplassen blir tvunget til å sitte hjemme. Man har ikke råd til å betale vedkommende en tariffsatt lønn og fremdeles få firmaet til å gå rundt. Så på sitt ekstreme fører Rød politikk faktisk til at de som ønsker å arbeide ikke får muligheten til det, fordi fagbevegelser og liknende ikke vill tillate noen å få lønn under tariff.

Man har ikke råd til å starte noen form for produksjon i Norge, fordi skatter og avgifter vill sørge for at sluttproduktet kan utkonkurreres av importerte varer innenlands, eller selvproduserte varer utenlands. Vi har elendige tiltak for innovasjon, og et skatte-og-avgiftsystem som er nesten umulig for oppstartsbedrifter å navigere uten et par millioner på bok til å leie inn eller ansette eksperter.

Samtidig får man samme retorikk servert av de røde: Vi må bruke mer penger på X. X kan være sultende katter, husmødre med gikt eller virkelig tragiske skjebner som foreldreløse, eldre, trygdede, innvalide etc.
Men som blå velger så hater jeg selvfølgelig disse samfunnets svakeste

Her slutter foredraget mitt så langt. Etterhvert så har jeg nok mer å komme med, men jeg måtte ta en pause. Dette er ikke gjennomlest og testet og jeg forventer å få revet meg et nytt hull, men kjør på Jeg trenger feedback på denne.

Liten oppdatering til de som fremdeles følger med der ute ;-)

Retur til skolens trygge sfære har hvert fantastisk. Min skepsis til BI har så langt blitt godt motbevist. Studentene på Politisk Økonomi kommer fra mange forskjellige land, og med mange forskjellige bakgrunner. Alle så nær som en virker som inteligente mennesker det er morsomt å tilbringe tid med, og vi har bra diskusjoner, både i og utenfor forelesninger. Foreleserne virker generelt veldig kunnskapsrike, engasjerte og entusiastiske. Både for faget, og til å hjelpe oss å lære. Arbeidsmengden er så langt overveldende. Jeg har enda ikke klart å huske hvordan man leser som en student, og det blir rett og slett for mange sider til rett ut nilesing.

Ellers har jeg funnet ut at 40% kommer til å bli for mye jobb. Jeg ønsker å forsøke så lenge det lar seg gjøre, men faktum er at 1 hel dag er mye, og det er ikke mulig for meg å gi bort mer av dagen. Jeg leser best om morgenen, og jeg skriver best om kvelden. Foreløpig er det lite skriving, mye lesing, og mine dager er betraktelig mer verdt enn mine kvelder. Det er også tilgjengelig ganske mye jobb til meg på kveldstid, så jeg vil ikke sulte av å gå ned til 1 dag i uken.

Sosialt har livet gjort et stort hopp. Dette sikkert fordi jeg omgås flere mennesker jeg har mye til felles med til hverdags, samt strengt tatt litt lenger ut på kvelden enn Skallmann PK.

Jenter.. jeg forstår meg ikke på dere. Det ene øyeblikket virker dere tydelige, det neste som tåkespeil. Sukk, jeg får bare fortsette med mitt og håpe dere en dag bestemmer dere litt

Tilbake til mølla! Peace out!

“Hverdagen”

Det irriterte meg stort å begnne å arbeide. Det var noe helt spesielt som irriterte meg ved det, og det var “Hva driver du med for tia da?”.
Dette lille uskyldige spørsmålet som jeg fra studieiden var opplært til at var en vanntett måte å starte en samtale på ble en horribel reality check. I steden for å kunne gå inn på nye og interesante emner jeg tok, oppgaver jeg skrev, nye studentleiligheter jeg bodde (Jeg tror jeg talte 10 steder på 8 år) ble svaret:
“Jo takk.. jeg jobber enda i Bank.. bor på samme sted. Bare kall meg Skallmann”.

Den Hverdagen er nå slutt. Jeg sitter på en ny pult, og er offesielt ikke lenger en del av storkunder avdelingen… Ikke fordi jeg var missfornøyd, men fordi jeg ikke lenger kan fortsette med samme observasjon av sakene mine.. fordi jeg har redefinert “hverdag”.
Fra og med denne uken er jeg nok en gang Universitetsstudent. Fra og med denne uken begynner jeg min mastergrad i Politikk og Økonomi, en studie om bedrifter/organisasjoners møte med ulike politiske styresett.

Hva driver du med for tia da?

Vakt, Bryllup og hygge

Helgen er over, og man er tilbake til det vante arbeidslivet. I pur glede setter man seg ned ved pulten og tiltar på de mange fantastiske oppgavene som livet sender sin veg.

Evt: Hverdagen er her, all is lost! All is lost!

Fredag var det vakt på CN. En særdeles uinteresant og kjedelig vakt. Sammen med 2 brytere stod jeg i døra og snakket skit om alt og ingenting. En Bislet Kebab ble inntatt for første gang på flere måneder, og folkemengden minket til slutt fra 50 til 5.  Tusle hjem i halvmørket og grue seg til å måtte opp tidlig morgenen etter.

Bryllup: Min venn Alex og hans kjære Camilla giftet seg på lørdag! Sjelden har jeg sett et mer lykkelig par mennesker! Begge er utrolige, og fortjener alt det beste. Det var såpass bra at jeg nesten tilgir Alex sin 1 time lange tale. Kvelden ble avrundet med tre gode timer med dansing. Ah! Herlige london, dansing er knallmoro!

Søndagen ble rolig og bedagelig. ca fire gode timer med forefallende og nerding, etterfulgt av en filmkveld med venner fra jobben. Et bedrøvelig frafall på grunn av overstadig beruselse kvelden før var bare å forvente.

Og nå er det atter en dag Mandag. 1 uke til man må stå vakt på Norway Cup Disco. Oh Lord! Hormonbefengte 13-18 åringer.. Alltid en positiv opplevelse.

Torsdag

Hverdagen har nok en gang senket seg over små guttesinn. Brytingen har tiltrått, og utover et vist unektelig handske behov for å beskytte mine stakkars små fingre, så har det hvert en udelt glede.

Helgen nærmer seg, med alt krims-kramset den har å by på. I kveld skal jeg til en kompis på et mini utdrikningslag. det blir rolig og behersket, da han får besøk fra store deler av europa. I morgen kveld blir det først bryting, og så dørvakting til rundt 03.00 Dagen etterpå er det Bryllup, og et visst press på å forholde meg både gentlemann aktig og pent kledd. Note to self: gå igjennom skapet i kveld.

1 August blir det fest i leiligheten igjenn. For de menneskene som leser bloggen er det bare å droppe av en linje så skal jeg få en invitasjon ut til deg

Ferien

Ferien er over.. Den var fantastisk, solfylt, isogølfylt.. Den var også regnfylt, irriterende, underlig og frustrerende.

Alt i alt er jeg klar for å ta til på siste innspurt med jobbing før jeg på nytt beveger meg inn i studentenes rekker. Livet er underlig, og etter tre måneder der Am.Football har stått i sentrum og dyttet alt av sosialt fellesskap til side så har jeg nå plutselig nesten druknet i det.

Livet er underlig, og jeg putrer videre. Mot strømmen, og helt uten kart og kompass.